Dagen i dag ble som mange andre dager totalt annerledes enn jeg så for meg, men jeg vet at det er sånn det er og jeg må bare takle det som jeg alltid gjør men men det går seg vell til, dagen er jo ikke over enda, tror ikke det rett og slett. Klokka er jo midt på dagen sånn ca. Har dere hatt en fin dag så langt? Håper det.
I dag skulle jeg jo vaske og rydde, siden jeg reiser i morgen til mamma sammen med Nala og siden mamma mest sannsynlig blir med hjem men vi får se. Uansett så har jeg fått klær fra stativet til skapet, jeg trenger bare å få resten tørt. Og så har jeg støvsuget, og laget lunsj til mannen min da, han sier at han kan ta resten han mens jeg er vekk. men jeg tenkte at han ikke trenger det, han fikser jo bilen og alt annet så jeg kan egentlig ikke forvente at han skal fikse huset i tillegg.
Så jeg har egentlig sløvet for mye i dag kjenner jeg men sliter med å klare noe annet. Jeg kjenner at jeg grugleder meg til å reise til mamma denne gangen, eller det pleier jeg jo å gjøre men nå er det på en annen måte, nå er jeg så tom jeg kan være for energi. Men jeg har en viktig avtale så jeg kan ikke hoppe over turen heller. og jeg vet at bare jeg kommer meg av gårde så hjelper det rett og slett. Erfaringene er sånn. Og er mamma med hjem så blir det som det blir rett og slett. Da er det jo bare en uke så det skal jeg holde ut, ( nå hørtes jeg veldig negativ ut)
Nå er mannen å skifter olje og olje filter på bilen, fyller den opp med drivstoff og gjør den reiseklar for meg i morgen tidlig. Setter veldig stor pris på det. Litt som dette . Ja dagen er sånn i dag og jeg kjenner på en slags redsel, jeg håper bare at det er i dag, at det ikke er noe mer enn det. At det blir bra til slutt. Nyt dagen
” Det er sånne som deg som gir oss med sykdommen et dårlig rykte”
” Det handler om viljestyrke, ikke evnen”
” At du ikke eier skam”
” Jeg betaler for at du skal ligge på sofaen og sløve”
” Det er bare å tenke positivt så går det så bra”
Nå tenker du sikkert i alle dager, hva er dette for noe? Og det er ikke tull men ting jeg har hørt igjennom mange år, og som kommer fra mennesker som mener at de har noe å si og at den meningen de har skal telle og ha betydning. Det er derfor jeg egentlig er ganske så forsiktig når det gjelder dette med å skrive om sykdommen min, ikke at jeg skammer meg men jeg vet at man danner seg et bilde og at man da sammenligner alle og drar alle over en kam. Det man ikke tenker over er at det finnes ulike grader / alvorlighetsgrader av denne sykdommen og at ingen er like. Jeg har derfor lyst til å skrive om hvorfor jeg er her jeg er i dag og veien hit, det er ikke sånn at dette er en mirakel hendelse men jeg vil likevel fortelle min historie.
Jeg fikk ME diagnosen hos en spesialist i Bergen og jeg håpet jo på at det ville bli noe som jeg kunne bli frisk av selv om jeg hadde hatt diagnosen min lenge før det men NAV krevde en spesialist uttalelse. Og det fikk de, jeg var ikke i form når mannen og jeg kjørte til Bergen men det var det som var løsningen. Der fikk jeg etter en lengre samtale, undersøkelse og jeg hadde jo sendt en del papirer på forhånd opp så ja jeg fikk diagnosen. Og da begynte jo jakten på hva nå, er dette over, vil jeg aldri bli kvitt det. Jeg hadde jo da 2 år etterpå der jeg var mer eller mindre konstant i seng, jeg orket ikke noe og tålte knapt lyder, syntes synd i bonusbarna fordi de ikke kunne ta med seg folk hjem uten å sjekke formen min. Jeg prøvde alt som var, var som en galning, og jeg ville jo oppleve livet, ikke bare ligge der og la livet bare ture forbi. Jeg hadde gode dager også men likevel det var en time oppe, totalt krasj dagen etter. ( omtrent som dette her)
Men så ville jeg teste ut LP ( https://lightningprocessnorge.no/hva-er-lightning-process/) Problemet mitt var bare at jeg gikk fra mild/moderat til alvorlig ME, jeg ble skitt dårlig og det var tydelig at det ikke fungerte, og jeg følte meg enda mer hjelpeløs, og belastning for de rundt meg.
Og det er her jeg er i dag, jeg er ikke frisk selv om mange mener det, jeg er symptomfri men det er ikke sånn at jeg ikke har nede dager. Noen ganger er det som dette:
Men jeg er derfor en som setter enormt stor pris på de dagene jeg ikke er nede for telling, jeg vet at det er et lite spøkelse i bakgrunnen , det såkalte ME spøkelse som ligger der og lurer. Så jeg vet at det er noen, som mener at jeg ikke er syk fordi jeg viser frem turer og at jeg deltar i aktivitetene som gjørmelabben og slike ting men det er en ting som ikke sies, det koster så mye. Jeg er kjørt etterpå og det er ikke bare vanlig kjørt men det er kollaps rett og slett, så hadde dette vært 2 løp på en helg, hadde det ikke gått i det hele, men fordi jeg har litt, om så bare en uke i mellom så går det. Betyr det at jeg ikke gjør noe annet i tillegg? Heldigvis er det ingen av oss som har støv på hjernen, ingen av oss som ikke takler hundehår men jeg rydder og vasker likevel. Men vi har valgt å ha disse løpene som noe vi gjør sammen, mannen min hjelper til med ting før og etter løpet mens jeg tar meg av spabadingen, som jeg kaller det.
Jeg kunne selvfølgelig ha latt vær å nevne sykdommen min, og eller droppet å vise bilder fra løpene, turer osv som vi er på men likevel, det er en del av hverdagen min, det å bevege seg betyr så mye. Husk neste gang man kommenterer andre sin sykdom eller liv, vit at man ser ikke alt. Jeg er mer enn bare diagnosen min. Jeg er mer enn bare sykdommen min, jeg er meg.
I går kveld var jeg ute med Nala ( som vanlig) og mens jeg gikk der i skogen så ble jeg gående å tenke, tenke på at som har vært og som er og som jeg vet er på vei, ikke fordi jeg er synsk men fordi det ligger i planleggeren så nei jeg er ikke synsk en plass. Men uansett det er noe eget med å vandre i skogen, og denne gangen hadde jeg ikke musikk eller lydbok på øret men lyttet til alle lyder, snakket med mennesker som var ute med sine hunder og ja i det hele tatt være til stedet med hele meg, ikke bare litt. Og selv om jeg egentlig er flink til å nyte her og nå så innrømmer jeg at jeg er litt for flink til å rett og slett “måtte ha noe på øret” så det å ikke ha det denne gangen er alltid litt sånn rart eller uvant. Men ikke ubehagelig uvant men mer sånn stille på en måte om du skjønner. Og mens jeg gikk der og nøt kvelden så begynte tankene å kverne og jeg ble rett og slett på en måte overmannet av en følelse av at noe er i ferd med å endre seg, det er som om jeg er på vei opp fra kjelleren , og at det var på en måte noe som jeg ikke har innsett før nå, selv om jeg har sagt at det går bra, og jeg har sagt at jeg har hatt noen tøffe tak i og rundt meg men jeg innså at tiden bare surrer av sted og jeg er på mange måter tom, og at jeg egentlig har brukt veldig mye tid på ingenting og at jeg ikke har ville innse realiteten men har hengt i en slags taustomp med håp om at det skal holde, men hva hvis den røyk? Hva da? Jo da ville det gå at dundas da rett og slett og jeg ville føle at jeg ja ikke var på den rette plassen. Sakte men sikkert begynner jeg å bygge opp livet mitt Og jeg innser også at det som skjer, det skjer og at jeg på mange måter ikke har gjort det rette før. Ting har ligget under overflaten og har bare summet der som en slags underforliggende årsak til at jeg ikke har hatt det ok i det hele. Jeg har tatt på meg en slags hvor ingen har sett hvordan jeg har hatt det innerst inne. Ikke engang her inne på bloggen har jeg sagt hvordan jeg egentlig har det fordi det fort oppfattes som om jeg er deppa og lei av det ene og det andre men det er ikke det som det handler om, jeg har bare hatt dager der jeg ville si akkurat hva som lå inni meg men jeg har ikke funnet de rette ordene. Så jeg brukte turen i går til å snakke litt med den indre meg, den som ikke sier noe videre, den som jeg kan rådføre meg med ( okay det ser sikkert helt galskap ut) men det er kun en indre stemme i meg, ikke en annen person, men det er på en måte en slags trygghet. Så mens jeg så at Nala koste seg og startet sesongens 1 bad.
For å si det sånn, jeg skal IKKE i den elva enda. Uansett, da jeg kom hjem i går så tok jeg et tak med det som er tak i, la konkrete planer og følelser i en boks og ble enig med meg selv at nok er nok, nå skal jeg rette blikket fremover, jeg skal se etter muligheter og jeg skal gripe en hver anledning rett og slett og ja jeg vet at dette er innlegg som ligner på ting jeg har skrevet før men det er lov å jobbe med saken, eller hva? Uansett jeg har vært lenge nok i kjelleren , nå er det nok, rett og slett.
Men for å ha en god start så må man begynne et sted, og i dag er det rydde og vaske. Snakkes
Jeg trodde seriøst at det var ettermiddagen når jeg ble vekt, så jeg spurte min kjære mann om hvorfor jeg ikke bare kunne sove, men så spurte han meg om ikke jeg hadde en del avtaler i dag, og trengte bilen, og da var det bare å komme seg opp. For ja det stemmer jo det at jeg har en dag med avtaler, så med andre ord jeg har i hvert fall ikke tid til å sove bort denne dagen. Jeg skal faktisk snart hoppe i bilen, og bli ferdig med avtale nr 1 av 12 i dag.
Men jeg må innrømme at denne natten…. også denne natten har på mange måter bare blåst vekk og jeg har sovet svært lite, jeg vet ikke men det er som om jeg på mange måter plages av et eller annet. Og nei jeg trenger ikke psykoanalyse. Jeg vet hva det er som plager meg mest sannsynlig og derfor må jeg bare få det unna rett og slett. Men men det er sånn det er, i natt var vel klokka 0300 før jeg sovnet. Og ikke en god natt søvn ble det men hva kan jeg gjøre med det nå? Absolutt ikke noe fordi natta er jo over allerede og det er bare å hive seg rundt og starte dagen. Om ca 2 timer er det dyrlege for vaksine av Nala og så er det optiker for linse kontroll, så er det på et møte med en som jeg har gått på skole sammen med og så er det…. ja dere ser tegningen. Så ja det er litt her og der. I dag er det også bare å ta det som det kommer. Dessverre er jeg mer dau i kroppen enn jeg ønsker men på en annen måte, det er flere timer av dagen å bruke enn hvis jeg skal sove den bort så summasumarum så blir det nok like bra til slutt. Må bare våkne rett og slett.
Noen ganger er det bare sånn at jeg tenker at det er ganske utrolig egentlig. Hvordan ting bare baller på seg og man sitter der og skal nøste sammen en hel kalender dag til å få ting inn på en dag. Jaja sånn er det av og til og jeg føler at jeg flyr som en sånn oyoy gjennom hele dagen de dagene det er slik men heldigvis er det ikke ofte, noen ganger må det bare bli sånn men ikke hver eneste dag. Vel det får bare stå sin prøve rett og slett. Men dagen i dag har vært mye rare tanker og jeg har vel egentlig slitt veldig med å skrive innlegg , selv om jeg har hatt noen tanker og ideer men jeg har liksom ikke orket å skrive det innlegget jeg tenkte mest på, for jeg føler at uansett hvordan jeg skrev det så kom det feil ut og enkelte ville vridd det til noe helt annet, og akkurat det orker jeg ikke rundt det emnet jeg bar på.
Men tilbake til overskriften min. Jeg er sikkert ikke alene om å føle at alt bare kommer på en gang, hvor man bare setter seg ned og virkelig kjenner på dette med at ting kommer krypene mot meg, og jeg kjenner at det eneste som hjelper å bevege seg utenfor døra, hvor man får tankene litt på avstand eller i en annen fokus rett og slett. Jeg kjenner jo at det er ting som kommer , og jeg skal ikke si at jeg ikke blir påvirket av denne krigen i mellom ulike bloggere men samtidig tenker jeg at det er noe med blogging rett og slett. Alle må finne sin vei.
Jeg vet at jeg må virkelig bare starte med oppvarming og trening til 1 juni, og se om jeg kan klare å slå min egen tid fra i fjor 39:09 så jeg har litt å jobbe mot. Det blir spennende rett og slett. Ja det er bare å sette alle kluter til i morgen og så ikke miste motet.
ja hva skal man si, hva er det rette ordet…. matt eller satt ut av, samtidig som man bare rister på hodet. Men men det er visst ikke grenser for hva man kan kommentere ut fra hva noen skriver. Og at et innlegg blir både vridd og vrengt på, hivd opp og kastet ut av intet, ja hva skal man si til det? Jeg vet ikke rett og slett, annet enn at jeg tenker at den som skrev det, prøvde å skape seg en fin dag med å slenge med leppa og bli en tastatur idiot. Nå snakker jeg ikke om de som skriver konstruktiv kritikk eller faktisk skriver sitt eget navn men de som “stikker” og som selv mener at de har rett til å mene at det er de som sitter med fasiten, sannheten og enerett på hva som er rett og galt om ting man skriver. Og jeg mistenker at det er det som er motivet. Uansett i dag lå det en kommentar til godkjenning, jeg skal ikke si noe om hvem som sendte den fordi de som vet , de vet. Men nok om det, jeg skal vise dere 2 mld jeg har fått.
” En sak har som oftest tre sider.. din side, min side, noen andre sine sider, og den rette siden 🙂”
Og den andre jeg fikk var
“Ja jeg ser at du igjen skriver en hyllest til Bunny samt at du henger ut den andre , han som forteller sannheten, han som ikke er noe annet enn Norges beste blogger, men husk det at du er ikke noe bedre enn KT fordi når du bruker Bunny og KJ sine navn så flyter du på deres navn og på den måten kommer det flere klikk, og du får bedre plassering, si heller sannheten at det er det som du vil”
Ingen av disse er godkjente, og jeg var og er ikke sikker på at jeg vil komme til å godkjenne de heller. Hvorfor? Rett og slett nei ikke sikker enda.
Så jeg lurer på, hva driver deg som sender så mye dritt i kommentarfeltet? Hva tenker du at du ønsker at kommentaren din skal gjøre?
Jeg er ikke den som er flinkest å kommentere innlegg men det er ikke det at jeg ikke er enig med den som har skrevet innlegget men det er andre grunner. Uansett hva man måtte mene om bloggere, det de skriver eller mener så er det ikke sånn at man har rett til å dra den personen ned, tråkke den personen ned. Og jeg tenker at man ikke bygger opp noe bra med ting som kommentarer som drar ned.
Og nei jeg bruker ikke verken KJ,KT eller Bunny for å komme meg opp på lista for jeg opplever at er jeg lengre opp på lista så kommer det mer dritt min vei.
Men nå skal jeg sette i gang å rydde kjøkken. Snakkes
Ja jeg velger å skrive enda et innlegg som takk til Bunny, og han er på mange måter en person jeg ser opp til innenfor blogging
Jeg syntes at det er viktig at man setter fokus på urett og selv om Bunny ikke leser bloggen til bloggeren han forsvarer så er det sånn at han velger likevel å være rettferdig, han forsvarer en person til tross for at han ikke har sansen for det men er det en ting Bunny er så er det hjertevarm og han forsvarer mennesker og mener at ingen skal oppleve urett. Jeg vet at mange mener at jeg setter Bunny på en pidestall men jeg ser opp til den bloggeren. Okay ikke alt han skriver er jeg enig i men i det meste er det utrolig mye enighet i. Og jeg har sakte men sikkert fått mer og mer sansen for Bunny.
Så hvis det er en blogger jeg ser opp til og faktisk skulle ønske at jeg kunne være i samme liga som han når det gjelder blogging, om ikke med samme temaene som han men i det hele , den som kunne skrive like godt som han. Han bryr seg om menneskene og vil det beste for han, og han har tross alt hatt sine motbakker i livet men det gjør noe med at han vet hva som kan hjelpe andre mennesker. Og jeg er utrolig glad for at han har oppmuntret meg flere ganger og så malte han jo et fantastisk bilde til meg: Vet du Bunny, når jeg blir litt lei meg så går jeg å ser på bildet fra deg og så tenker jeg at det blir bra til slutt.
Tusen takk for at du taler de svakes sak, de som trenger at noen andre stiller opp, og at du gjør det til tross for uenighet med enkelte. Og ved å støtte henne velger du å støtte alle som er i samme båt
Lufta har gått ut av meg , rett og slett så føler jeg meg som dette: Jeg ligger her og manner meg opp til å komme meg ut på tur men for å si det sånn, Nala er i slappis posisjon hun også. Så det er ikke noe hast enda, hun har jo fått kveldsmaten sin mens vi spiste middag så bare maten faller på plass så blir det nok tur. Hvor langt eller hvor vi tar veien fatt vet jeg ikke enda.
Har dere hatt en fin dag i dag da? Jeg håper det, jeg har hatt det, selv om jeg ikke har gjort en dritt annet enn å lufte Nala i morges samt vært hos dyrlegen med Nala for å få tømt disse anal kjertel greiene hennes. Så var det matlaging, spise middag og så ja, her ligger jeg da. Og mens jeg ligger her så tenker jeg litt på dette med forrige innlegget mitt , og om jeg burde ha latt vær å skrive det men samtidig så skrev jeg noe som lå på hjertet mitt. Jeg følte at nok var nok. Og nå syntes jeg at denne blogg krigen kan dø ut, ikke la det bli det som er på en måte en slags feide over blogglandia og nok er nok. Jeg kommer til å la innlegget mitt stå rett og slett..
Jeg trodde ikke at jeg noen gang kom til å skrive dette innlegget, rett og slett fordi jeg ikke leser så mye av din blogg lengre. Jeg husker jo da du startet og da var det litt annet syn på deg enn jeg har nå. Jeg vet at det er mange som setter deg på en slags opphøyd pidestall og setter din tilstedeværelse som en slags forhøyet sak, og uansett hva du skriver om så er det ikke måte på hvor mye de tilber deg. Det gjør ikke jeg, men ta det med ro det er ingen jeg tilber av mennesker. Du hadde et bra opplegg i begynnelsen men så sakte men sikkert så gled det over i en slags mix av tragedie, butikk, helse og ja alt , og hadde det bare ikke vært alt i et så hadde det kanskje ikke vært så ille. Jeg har vel ofte tenkt på at du trår over grenser jeg ikke trodde noen kunne gå over, dette med å “tråkke over lik” ( beklager ordbruken min) for å få lesere det er å dra det veldig langt.
Så ble du borte eller du spøkte litt i skyggeland og jeg vet at det var mange som etterlyste deg på topplistene men du har reservert deg fra dette. men likevel så kom du med innlegg men man måtte søke deg opp på en annen måte enn å bare trykke på en plass på listene. Og ikke misforstå jeg unner ikke noen å miste barn på den måten dere har gjort, det er kanskje det mest grusomme som kan skje , eller det er det mest grusomme som kan skje med et menneske, det er jo ikke meningen at foreldre skal begrave barna sine, men motsatt. Så jeg ser godt den siden selv om jeg aldri kan sette meg inn i den følelsen. Men det at det blir en sånn rar mix det er det som gjør at man ikke syntes noe om det. Og jeg er fullstendig klar over at jeg kanskje feller min egen dom her nå.
Men når jeg nå leser en del av de innleggene du har skrevet samt en del av kommentarene så lurer jeg på hva som driver deg? La oss se på kommentarene dine. Jeg vet at du over mange år, hvis ikke jeg tar feil ble utsatt for mobbing, uthenging og nærmest trakassering av bloggere, og at det kan drive en person langt og lengre enn langt og man vet jo at du fikk en enorm støtte rundt dette. Og mange var med å tok til motmæle for dette. Men nå må jeg si noe mer rundt dette med hvordan man fort kan gyve løs på en sårbar gruppe mennesker. Og jeg vet at det er andre bloggere som har skrevet om dette , men jeg skal skrive mine tanker. Jeg oppfatter deg som usympatisk og skyter fra hofta, og bommer sterkt for jeg vet ikke om det var hensikten din eller hva som skjedde men du rammet ikke bare den ene bloggeren men du rammer en stor gruppe mennesker. Du er spydig , rett og slett bedriten i måten du omtaler denne gruppen. Ja jeg er også i den gruppen, og ja jeg klarer å være i aktivitet men det koster, og det er ikke det jeg viser mest frem. Det er ikke de dagene som er dårlige jeg viser frem. Jeg vet at mange av dine tilhengere også er i den gruppa, mange av de som handler hos deg er uføre. Håper bare at du snur på din vei og tar deg en banan.
Her sitter jeg da, og stirrer på en skjerm, jeg prøver å få ned noen ord, tror jeg har det, starter og så hva skjer? Jo da det slettes, legges i papirkurven, og jeg irriterer meg på alt som er. Jeg er hangry men ikke noe frister fordi kvalmen er i kroppen, pga de teite medisinene men men det får bare gå. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men men får bare holde ut. Det går vel over dette som alt annet. Men men det får bare være mens jeg står i det, og alternativet er ikke bedre.
I dag var planen å skrive det ene innlegget jeg hadde på hjertet men så innser jeg at jeg på den måten egentlig ikke gjør noe annet enn å skrive om det samme som andre og jeg vil ikke være den som bare etterligner og tar etter de andre, jeg vil på samme måte som meg være noe for meg selv,, men hvem lurer jeg, jo kun meg selv. For ser man på innleggene jeg har skrevet før så er det stort sett likt med andre sitt innhold, man kan si at jeg har mistet meg selv på veien. Så hvor ble Chanett av, mine tanker som er utgangspunktet frittstående men klart at det er som det er rett og slett.
Jeg prøver å være meg selv, og i morges når jeg gikk med Nala som kun ble en tur på 30 minutter så var det som om jeg brukte den tiden på å ta meg selv i nakken, jeg mener at jeg er på feil spor og at jeg rett og slett trenger å finne meg selv igjen. At jeg på mange måter har latt dritten rundt meg har tatt for mye plass. Og jeg innser at jeg på mange måter har latt det negative ta for mye plass. Hva med alle de andre tingene som skjer i livet mitt? Hva med de tankene og drømmen jeg hadde og har? Jeg vet at det er mange ting man kan skrive om og jeg vet at jeg har mer egenverdi enn jeg føler noen ganger, men jeg innser også at jeg bør rydde opp i det som ryddes kan. Jeg kjenner litt på følelsen av at jeg kommer til et punkt der dette igjen blir en blogg med feil fokus. Så derfor var det greit å komme i gang med en selvransakelse og ta meg selv i nakken. Nå går vi jo inn i en mye koseligere tid på året.
Nå er det å våkne og komme i gang, ikke bare sove igjennom livet, eller dra meg selv igjennom søla som nå.
Nå er det snart på tide å komme seg til dyrlege med Nala, vaksine og tømme av analkjerteler. Snakkes
